-->
Et elskelig lite menneske
ble født til jorden i natt.
Ga livet en ny mening
og verden en ny skatt...
Det ble tidlig bestemt at lillegutt skulle bli født ved
keisersnitt, fordi to av storebrødrene hadde kommet den veien.
Mandag 6. Oktober leverte jeg Mikael i barnehagen, og dro
hjem og pakket det vi skulle ha med. Vi kom inn på St.Olavs på ettermiddagen,
vi fikk tildelt en fødestue der sparketest og hjerteaktivitet ble målt,
blodprøver, urinprøve og blodtrykk. Blodtrykket var steget og nærmet seg
grensen å være for høyt, men etter å hatt preklamsi i mer eller mindre grad i
de forrige svangerskapene var ikke det noen stor overraskelse.
Overlegen og anestisilegen kom og informerte om neste dags
inngrep.
Vi hadde blitt forespeilet og overnatte på pasienthotellet
den natten, men fikk overraskende beskjed om at det var fullbooket, og det samme
gjaldt barselavdelingen. Men de jobbet iherdig for å hjelpe oss med plass i
herberget. Først klokken halv 8 fikk vi gledelig beskjed om at et rom var
ledig; og natten var berget.
Så kom morgenen 7. Oktober, vi våknet halv 8. Jeg sto opp og
dusjet og ordnet meg. Pappan gikk og spiste frokost, noe jeg bare måtte se
langt etter den morgenen. Merkelig hvor sulten man blir når man ikke har lov
til å spise!!
Så gikk vi over plassen for siste gang som 4 barnsforeldre
og møtte opp på føden. Der fikk vi tildelt ett rom, det rommet vi skulle ha
under hele oppholdet. Fine rom på nye St.Olavs, eget flislagt bad med
stelleplass, og en egen pappaseng.
Jeg skiftet om til sykehusskjorte og ble klargjort med
barbering og kateter, som var noe jeg grudde meg mest til. Og ekkelt var det,
men ikke vondt, mest ekkelt fordi jeg var livredd for at det skulle gjøre
vondt.
Så var det bare for oss og vente og se på klokka, vi var
nummer 2 i keisersnitt køen og ble forespeilet at det ble vår tur rundt halv
10.
Og det stemte, ganske så nøyaktig halv 10 kom de og hentet
oss og vi trillet mot operasjonsavdelingen. Utenfor fikk jeg klem av den
vordende far og han gikk for å skifte om i grønt, og jeg ble trillet inn på
operasjonstua.
Jeg måtte flytte meg over på opersjonsbordet, fikk nåler i
begge hendene. Anestesilegen kom, og jeg satte meg opp og krummet ryggen, først
fikk jeg lokalbedøvelse, et lite stikk. Så ble spinalen satt, jeg kan ikke si
at jeg kjente det en gang, men en varm følelse spredde seg nedover føttene og
når jeg skulle legge meg ned var føttene blitt tyngre, og jeg måtte ha hjelp
til å få dem på plass på benken.
Jeg fikk satt opp en duk foran meg og de startet og vaske,
sterilisere og klargjøre til snittet. På dette stadiet følte jeg meg svimmel og
uvel. Jeg reagerte på spinalen med blodtrykksfall, som igjen førte til at
pulsen raste i vei på 180. Jeg måtte puste dype drag, og fikk medisin som økte
trykket igjen, og jeg ante håp om at jeg kanskje ikke døde under inngrepet
likevel, noe jeg var nesten sikker på et par minutter tidligere.
Så satte de opp et større skjermbrett, som hindrer oss i å
se inngrepet, noe som er like greit. Nå kom endelig Dag Roar inn til meg og
holdt meg i hånden, noe som var betryggende.
”Nå har de åpnet opp!”, var betryggende å høre, da virket i alle
fall spinalen som den skulle! Og vi ventet spent, snart skulle vi møte en ny
liten skatt.
Nå tar de vannet! Oi, nå er det like før! Kjenner de røsker,
trykker og drar! Så høres en liten knirkende lyd, det første lille skrik, når
små lunger fylles med luft for første gang.
Et par meter bortenfor oss har barnelegen og barnepleiersken
bordet sitt, innen synsfeltet vårt! De løfter opp og viser oss en gråtende
gutt, frisk i fargen, og helt fantastisk! Han blir målt og veid, og tullet inn
i teppe! Så får vi han sammen med oss!
Nydeligeste lille gutten i verden! 3855g og en gylden
halvmeter! Født kl 10:17, tirsdag formiddag, mens statsbudsjettet ble lest opp!
Etter at syingen er ferdig ble jeg flyttet tilbake til
sengen, og vi ble overflyttet til overvåkningen. Der var vi frem til kl 12. Da greide
jeg å lee litt på beina igjen, og bedøvelsen var på vei vekk!
Vi ble trillet tilbake på rommet vårt igjen, der vi startet
dagen, men nå var magen borte, og vi hadde en liten skatt sammen med oss! Rundt
klokka seks på kvelden var jeg ute av senga, og sto på gulvet. Kjente at jeg
var i stand til å gå på toalettet alene. Jeg fikk fjernet kateteret og dryppet.
Vi koste oss og ble kjent med lille Gabriel de neste to
dagene, før vi reiste hjem til 4 storesøsken på fredagen!
Drøm ditt liv - lev din drøm
