~ Med bare bein i duggvått gress ~: oktober 2008

-->

Et elskelig lite menneske

ble født til jorden i natt.

Ga livet en ny mening

og verden en ny skatt...

Det ble tidlig bestemt at lillegutt skulle bli født ved keisersnitt, fordi to av storebrødrene hadde kommet den veien.

Mandag 6. Oktober leverte jeg Mikael i barnehagen, og dro hjem og pakket det vi skulle ha med. Vi kom inn på St.Olavs på ettermiddagen, vi fikk tildelt en fødestue der sparketest og hjerteaktivitet ble målt, blodprøver, urinprøve og blodtrykk. Blodtrykket var steget og nærmet seg grensen å være for høyt, men etter å hatt preklamsi i mer eller mindre grad i de forrige svangerskapene var ikke det noen stor overraskelse.

Overlegen og anestisilegen kom og informerte om neste dags inngrep.

Vi hadde blitt forespeilet og overnatte på pasienthotellet den natten, men fikk overraskende beskjed om at det var fullbooket, og det samme gjaldt barselavdelingen. Men de jobbet iherdig for å hjelpe oss med plass i herberget. Først klokken halv 8 fikk vi gledelig beskjed om at et rom var ledig; og natten var berget.

Så kom morgenen 7. Oktober, vi våknet halv 8. Jeg sto opp og dusjet og ordnet meg. Pappan gikk og spiste frokost, noe jeg bare måtte se langt etter den morgenen. Merkelig hvor sulten man blir når man ikke har lov til å spise!!

Så gikk vi over plassen for siste gang som 4 barnsforeldre og møtte opp på føden. Der fikk vi tildelt ett rom, det rommet vi skulle ha under hele oppholdet. Fine rom på nye St.Olavs, eget flislagt bad med stelleplass, og en egen pappaseng.

Jeg skiftet om til sykehusskjorte og ble klargjort med barbering og kateter, som var noe jeg grudde meg mest til. Og ekkelt var det, men ikke vondt, mest ekkelt fordi jeg var livredd for at det skulle gjøre vondt.

Så var det bare for oss og vente og se på klokka, vi var nummer 2 i keisersnitt køen og ble forespeilet at det ble vår tur rundt halv 10.

Og det stemte, ganske så nøyaktig halv 10 kom de og hentet oss og vi trillet mot operasjonsavdelingen. Utenfor fikk jeg klem av den vordende far og han gikk for å skifte om i grønt, og jeg ble trillet inn på operasjonstua.

Jeg måtte flytte meg over på opersjonsbordet, fikk nåler i begge hendene. Anestesilegen kom, og jeg satte meg opp og krummet ryggen, først fikk jeg lokalbedøvelse, et lite stikk. Så ble spinalen satt, jeg kan ikke si at jeg kjente det en gang, men en varm følelse spredde seg nedover føttene og når jeg skulle legge meg ned var føttene blitt tyngre, og jeg måtte ha hjelp til å få dem på plass på benken.

Jeg fikk satt opp en duk foran meg og de startet og vaske, sterilisere og klargjøre til snittet. På dette stadiet følte jeg meg svimmel og uvel. Jeg reagerte på spinalen med blodtrykksfall, som igjen førte til at pulsen raste i vei på 180. Jeg måtte puste dype drag, og fikk medisin som økte trykket igjen, og jeg ante håp om at jeg kanskje ikke døde under inngrepet likevel, noe jeg var nesten sikker på et par minutter tidligere.

Så satte de opp et større skjermbrett, som hindrer oss i å se inngrepet, noe som er like greit. Nå kom endelig Dag Roar inn til meg og holdt meg i hånden, noe som var betryggende.

”Nå har de åpnet opp!”, var betryggende å høre, da virket i alle fall spinalen som den skulle! Og vi ventet spent, snart skulle vi møte en ny liten skatt.

Nå tar de vannet! Oi, nå er det like før! Kjenner de røsker, trykker og drar! Så høres en liten knirkende lyd, det første lille skrik, når små lunger fylles med luft for første gang.

Et par meter bortenfor oss har barnelegen og barnepleiersken bordet sitt, innen synsfeltet vårt! De løfter opp og viser oss en gråtende gutt, frisk i fargen, og helt fantastisk! Han blir målt og veid, og tullet inn i teppe! Så får vi han sammen med oss!

Nydeligeste lille gutten i verden! 3855g og en gylden halvmeter! Født kl 10:17, tirsdag formiddag, mens statsbudsjettet ble lest opp!

Etter at syingen er ferdig ble jeg flyttet tilbake til sengen, og vi ble overflyttet til overvåkningen. Der var vi frem til kl 12. Da greide jeg å lee litt på beina igjen, og bedøvelsen var på vei vekk!

Vi ble trillet tilbake på rommet vårt igjen, der vi startet dagen, men nå var magen borte, og vi hadde en liten skatt sammen med oss! Rundt klokka seks på kvelden var jeg ute av senga, og sto på gulvet. Kjente at jeg var i stand til å gå på toalettet alene. Jeg fikk fjernet kateteret og dryppet.

Vi koste oss og ble kjent med lille Gabriel de neste to dagene, før vi reiste hjem til 4 storesøsken på fredagen!

Drøm ditt liv - lev din drøm

lørdag 25. oktober 2008

Cross-Wrap

Pusan!

lørdag 11. oktober 2008

Gabriel